Tidlig opp i dag, to timer til flaggheis og jeg hører ikke noe regn. Jeg labber ut av teltet og det første som treffer meg er synet av Jon som setter på kaffen.

Jeg gjør meg klar til å møte dagen og nyter en velsmakende kopp kaffe, det er nesten ikke ei sky på himmelen og den eneste lyden som høres i leiren er summingen av gassblussen og en sval velkommen vind.

Speiderene står opp i tur og orden for atter en gang, det var bedre før da en kunne dra maskineriet igang med å kjefte litt på syvsovere, men samtidig slipper en heldivis å irritere seg over slikt nå til dags.
Flagget går opp og vi trer straks inn for å få i seg en matbeta, det er stille rundt bordene. Jeg nyter en nydelig skive med Galle & Jessen og prøver å overbevise mine bordkamerater om dens overlegenhet over alt annet sjokoladepålegg.
Dette faller stort sett for døve ører, jeg mistenker en form for norsk arroganse for alt som er ukjent.

Speiderene skal ut på aktiveter, det er lagt opp til Sønderjysk-dag, dette innebærer et vidt spekter av aktiviter, bygge hest, lage lanse, banner og et heia-rop.
Det hele skal ende i en lanse-konkuranse hvor hesten skal ris av en speider løftet av flere andre og lansen skal trees inn i ei lita ring av sisal i full fart.

Etter frokosten sklir tida fort over til lunsj, i mellomtiden prøver jeg å utnytte været for å få meg noe farge, jeg ender opp med å se ut som en tres-is. Om farge var målet må jo flere farger anses som en brak-suksess.
Vi bestemmer oss for å bruke været til å tørke teltene, jeg gremmes over å fylt sekken med såpass mye vas som må ryddes unna. Jeg slenger med nedpå reinsdyrskinnet i sola, timene går fort mens jeg nyter melankolsk musikk, tankene går til kalenderen som sier at leiren er kommet til midtpunktet.
Jeg lyder et stille sukk i det jeg blir minnet på dette da det klinger i jobb-mailen. Jeg stirrer ned på mine sølete marsjstøvler og vender blikket rundt på teltbyen jeg bor i, hjemlengselen er totalt fraværende.

Speiderene returnerer til lunsj, selv så jeg jeg såpass kjørt av å ligge i sola hele dagen at jeg stirrer ned i talerkenen og tankene spinner i sitt eget vev.
Leiren blir snart forlatt igjen etter alle har fått i seg litt næring, jeg velger å legge meg nedpå med noe åreit musikk igjen, jeg blir liggende å se på skyene som glir lydløse over himmelen, de ligner bare på skyer i dag.

Jeg er ansvarlig for middag i dag, dette skal stå i stil med dagens tema, "Spejder-snysk" sa oppskriften, denne ga vi litt f i og endte opp med å lage stappe av potetene og gulrøttene, droppet sausen og det ble bare fancy pølser og stappe isteden.
Jeg tok meg av middagen til Marte, hun skulle egentlig ha chilli men da hovedingrediensen manglet så dro jeg frem triksene jeg lærte som fattig student, en kan gjøre ganske mye med en velutstyrt krydderhylle.

Igjen så traff middagen riktig og alle mann åt seg gode på røde pølser og kartofler. Da middagen var over, ryddet vi tilbake i teltene. Vi hadde fått invitasjon til internasjonalt leirbål.

Dette var en reise gjennom ulike kulturer hele verden over, fra Ukraina og Kuwait til Japan og Hong Kong. Vi lot oss rive med i flere av de beste innslagene med både sang og dans. Selv om det var ganske åreit var det godt det var over, en blir ganske rar i ryggen av å sitte sånn rett på bakken.
Da vi returnerer til leiren har Jon og Olav virkelig slått på stortromma med oppsatt leirbål, leirbakte boller og kake overlevert fra selveste Sønderborg kommune.

Vi tar et par leker og ei lita historie, latteren ruller inn i nattens mørke. Jeg innser at det er på tide å notere meg noen ord før jeg finner tilbake til køya for n-te gang i dag.

I morra ærre kamp, lykke til til gutta i hvitt!

-Lejrkartoflen