Dag 4.

Våkna seint i dag. Bare et kvarter på å få dradd på meg fillene før flagget skal opp, sovet dårlig, teltet er klamt og jeg hører regnet pisker mot duken.

Kan ikke si at jeg føler et tidspress på å komme ut og møte dagen i dag, men når jeg tenker over at det er planlagt shopping i dag så klarer jeg å snu humøret på en femøring.
Flagget går til topps atter engang og frokosten kan starte, ikke noe mer spennende enn brødmat igjen, jeg ække kravstor men en trenger snart smør på begge sidene for at det skal gå ned.
Frokosten kommer og går, vi sitter alle nesten bare å ser på hverandre mens vi venter på det magiske klokkeslettet vi har bestemt for avreise.

Olav er dessverre ikke helt i slaget, men for å være grei så sier jeg at jeg tar med en cola til han, fortjener såpass gjør han.

Vi labber bort til bussene og trer inn i en overfult buss, været er klamt og bussen føles som en godt brukt gymsal, jeg prater Preben og Marcus og vi kommer i god kontakt.
Jeg har bare ett viktig mål for handleturen og det er nok Galle & Jessen til det tyter ut av ørene mine, og såklart Olavs cola.

Vi labber gate opp og ned i idylliske Sønderborg, med sine sjarmerende mursteins-slummer og gamleby. Vi finner første og beste matbutikk hvor alt ligger hulter til bulter uten en form for struktur, fantastisk.
Jeg finner sjokoladepålegget og lasser opp med nok esker til at kassadama kikker litt, whatever, jeg er fornøyd.

Vi labber videre og vi stopper innom hvereneste butikk som ser interesant ut nok for en videre titt. Mine tanker går hjemover i det jeg klarer å dra frem været for Skien. 20+ og sol hele dagen, jeg lyder et stille sukk i det jeg drar fingrene gjennom den våte luggen.
Alle man vender nesetippene mot bussen igjen etter å ha fylt tomrommet etter lommepengene sine med snacks. Bussturen hjem er noe bedre enn bort, selv om bussjåføren la seg på bremsen for hver lille ting.

Vel hjemme igjen trer vi alle inn i teltet for å vente på bedre vær, samholdet styrkes av å ha noe vi alle kan klage på. Det er viktig å se det positive i selv den minste ting, ikke mangler, men det man har.
Jeg står for lunsj i dag, heldigvis blir denne ikke organisert og jeg slipper litt billig unna. Jeg innser dette og hjelper senere litt med middan for min egen samvittighets skyld.

Det går mot middag men det er fortsatt litt lenge til, jeg inviterer Kaja ut på en labbetur for å få tida til og gå. Vi har en trivlig prat hvor vi får delt våre tanker det ene og det andre.
Vi ankommer leiren i nesten perfekt tid for å se den siste inspurten på kokkeleringa av middagen, den er snart servert.

Den består av svinefileter, poteter, salat og bernais-saus. Alle spiser seg gode og mette. Tida etter middag bedrives til å sitte i teltet å prate litt. Det ender med en diskusjon med Olav, dene heter seg litt opp helt til jeg bare rister på hodet og labber vekk, det er jo på tide å spille opp til dans.

Vi har blitt invitert på skotsk aften, dette er bokstavlig talt rett utenfor portalen vår så vi kan delta. Aasen, Svendsen, Jørgen, Linn, Kaja og Kristian blir dradd med ut av en ganske opphisset skotte i kilt, som vagt kan minne om en hviss leder.
Alle man er med på å klappe i takt når sekkepipa blåses opp, stemninga er på topp og vi har det utrolig festlig.

Men alt godt må snart ta slutt, solnedgangen kommer og ting roer seg fort ned. Aasen, forteller an han syntes han hørte panfløyte-spilling nede i veien, dette skulle vise seg å være ei sirene ved nærmere ettersyn.
Han biter i det sure eplet og innser at morroa er over, hans støvler trenger jo en puss.

Selv så åpner jeg en burk-cola og setter meg ned for å skrive noen ord om dagens hendelser.

Enn så lenge!

-Lejrpoteten